Tonje
Det jeg synes er verst med å ha dyr er at man ikke får beholde de livet ut. Det å måtte si farvel til sin beste venn er hjerteskjærende.
Vi måtte si farvel til Nero den 18.11.2014. Nero ble nesten 10 år. Håkki mistet vi for straks et år siden, 10.01.2022, han ble nesten 12 år. Og nå Kvikk 03.01.2023. Alle pelsbarna er nå borte 😢
Håkki kan du lese om her: Vi mistet vår beste venn – savn
Fineste Kvikk (Eken) – 22.05.2002-03.01.2023
Kvikk har hatt en lang sykdomshistorie med kolikk, og tiden var nå inne for å la Kvikk slippe å ha mer vondt.
Kvikk har hatt kolikk 6 ganger, hvorav 5 av de har det stått om livet. Kvikk burde hatt et Klippekort på Bjerke Dyrehospital så mye som han har vært der.
Kolikkoperert desember 2016 – Kvikk fikk Kolikk – måtte opereres
Kolikkoperert mai 2020 – Kvikk operert på Bjerke Dyrehospital – igjen
Gasskolikk september 2020 – Gasskolikk – stakkars Kvikk
Kolikk uten operasjon oktober 2021 – Kolikk hos hest – fjerde gang for oss!
Kolikk uten operasjon februar 2022 – Forstoppelse hos hest
Kolikk uten operasjon desember 2022 – Klippekort på Bjerke Dyrehospital
Etter å ha konferert med veterinær ble Kvikk kjørt til Romerike Hesteklinikk tirsdag 03.01.2023. Vi hadde time klokken 19:00.
Må si at dette var den beste måten å gjøre det på. Fikk da hele mandagen og så å si hele tirsdagen til å ta farvel på. Vi alle fikk det.
Pga kolikken så har det vært veldig mye å ta hensyn til. Han kan ikke spise alt mulig. Ikke få godbiter eller alt mulig av frukt. Fineste Kvikk som er så glad i alt som kan spises. Han tålte ikke ensilage, selv om han synes det var veldig godt så tålte ikke magen hans det. Han fikk da “rennerompe”.
De siste to dagene så har han fått store mengder med grøt, frukt og godbiter. Han har spist appelsin, både røde og gule epler, pære, banan da både med og uten skall og alt selvsagt i store mengder. Og selvsagt masse godbiter og sukkerbiter, og ikke minst masse kos. To dager jeg er glad jeg fikk, det er noe eget med å gi sin bestevenn alt han vil ha uten å måtte tenke på konsekvenser.
En siste reise
Klokken 18:15 var tiden inne for å laste han på hengeren. Det var helt jævlig å reise fra stallen. Heldig er jeg som har så mange som er der for meg og støtter meg.
Kvikk gikk så å si rett på. Når vi kom frem til Romerike Hesteklinikk, gikk mannen min og jeg inn til resepsjonen. Det var da Espen som skulle utføre avlivingen. Espen spurte om jeg hadde noen ønske om hvordan dette skulle gjøres. Svaret mitt var at dette fikk være opp til han. Det er han som skal utføre dette, og det aller beste er at han gjør det han anser som det aller beste. Vet at mange har en mening om hvordan en hest skal avlives, men tenker at jeg ikke har noe med å blande meg inn i hvordan en veterinær skal utføre jobben sin. Espen valgte å bruke bolt.
Gjorde så opp regningen og gikk så for å hente Kvikk. Han syntes det var litt skummelt når han kom ut av hengeren. Et helt nytt sted å det var mørkt og kaldt. Kvikk frøs ikke, men jeg tror det bare var helheten som gjorde at han ble litt våken.
Vi gikk inn i en ganske fin og oppvarmet stall. Av med dekken og av med sko. Skoene fikk jeg med hjem.
De sjekket chipen hans, så fikk Kvikk en beroligende sprøyte. Han ble veldig trøtt og klarte nesten ikke å stå på bena. Vi gikk så ut til en hestehenger som stod klar, men den ville ikke Kvikk på selv om han var så “full” at han nesten ikke klarte å stå på bena. Espen og ei til dyttet og pirket med pisken, før jeg ba de gå litt unna. Jeg tok så pisken i hånda og sa at nå skal vi på her, han gikk da rett på.
Litt kos før jeg sa hadet og reiste. Mitt siste minne av Kvikk skal ikke være av han som dør. Han var ikke våken nok til å forstå om jeg var der eller ikke.
Tusen takk til min kjære mann som ble med oss på vår siste reise sammen. Du er min store støtte i livet.
Vår historie
I 7 år fikk jeg gleden av å ha Kvikk i livet mitt, først som fôrhest så som min. Nå var Kvikk en rideskolehest så jeg har jo kjent til han lenger enn dette, men han var en pøbel uten like og dette var ikke en hest jeg ville ri. Likevel så ble det slik.
Første gang jeg red Kvikk var likevel på høsten i 2013, det var da jeg begynte å ri “for alvor”.
Januar 2016 fikk jeg Kvikk på fôr. Jeg hadde han da fredager og lørdager. Rideskolen hadde bestemt at han skulle selges og jeg kunne ikke la han reise fra meg. Jeg kjente på hele meg at han kunne ikke bli borte fra meg. Så Kvikk ble min 01.03.2016 og siden den gang har det vært oss to.
Sammen har vi deltatt på alt fra faste dressurtreninger, sprangtreninger, til mounted games treninger og ikke minst stevner.
Livet føles grått og tungt akkurat nå – savnet er fryktelig stort, men vi sees igjen fineste Kvikk og frem til da så må du kose deg på de grønne enger sammen med Nero og Håkki 💙
Vi har hatt det mye moro sammen, her kommer noen av mine favorittøyeblikk i bilder og video:
Takk for at du leste bloggen min.
Husk å like blondinebloggen på Facebook, da blir jeg veldig glad.
