Slutte med hest

Jeg har alltid tenkt at når Kvikk ble borte så skulle jeg slutte med hest. Det ble nå ikke helt slik, men forandringen er drastisk stor.

Det å miste et pelsbarn er ganske tungt. Først mistet vi Nero 18.11.2014, så mistet vi Håkki 10.01.2022 og nå Kvikk 03.01.2023.

Savner alle pelsbarna, skulle gitt mye for å ha de hos meg livet ut. Ofte tenker jeg at jeg ikke kommer til å orke å ha et nytt pelsbarn, orker ikke å miste de igjen. En ting er veldig sikkert og det er at det ikke blir noen ny hest.

Plutselig har jeg nå masse fritid uten så mye ansvar som tidligere. Uten hund og hest så må jeg ikke rushe hjem lenger. Ingen er så avhengig av meg lenger, hmm… litt kjipt egentlig.

Nå går fokuset på treningen på SATS sammen med min kjæreste, har også allverdens av tid sammen med han for tiden. Noe som bare er positivt 🧡

Slutte med hest?

Selv om jeg ikke kommer til å kjøpe meg noen ny hest så kommer jeg ikke til å gi meg helt med hest. Jeg er såpass heldig å få lov til å låne Cisco. Dette er en herlig hest jeg hadde mye mens Kvikk var sykmeldt etter kolikkoperasjon nummer to. Tror ikke jeg hadde syntes det var helt ok å ri en annen hest så kort tid etter Kvikk, om det ikke hadde vært for denne hesten. Cisco er allerede forhåndsgodkjent av Kvikk.

Her er et blogginnlegg jeg skrev sist jeg red Cisco: Holsteiner – Cisco

Planen er å ri Cisco en gang i uken. Annenhver mandag og annenhver onsdag. Lenge siden jeg har ridd så lite. Tror faktisk vi må tilbake til 2013, da gikk jeg i rideskolen og red kun en gang i uken. Tok ikke lang tid før jeg fikk meg hest på fôr og det ble 3 dager i uken. Før jeg da kjøpte Kvikk i 2016.

Merker stor forskjell fra jeg red Cisco sist til nå. Det er like moro, men jeg har heldigvis utviklet meg selv siden den gang.

Cisco kan så mye. Dette er også en fin læremester. Akkurat som Kvikk var. Fine fine Kvikk.

Jeg red Cisco i 2020 så det har gått litt tid kan du si. Det er helt annerledes å ri en stor kar med en mankehøyde på 169 cm, kontra det å ri lille Kvikk på 148 cm.

Er veldig takknemlig for at Mona lar meg låne han en gang i uken. Har ridd han kun tre ganger hittil, men føler han har lært meg mye allerede. Han er den største koseklumpen som finnes.

Av de tre gangene jeg har ridd han, så har to av gangene vært dressurtime for Pernille. Selv om jeg nå rir uten “mål og mening” så vil jeg fortsette å ri for instruktør. Hvem vet, kanskje jeg får ta med meg Cisco på stevne en gang 🥰 Selvsagt, da holder det ikke å ri han en gang i uken før stevne 😅

Livet går videre

Livet vil aldri bli den samme uten pelsbarna våres, når den verste sorgen har dempet seg noe så må man bare prøve å komme seg litt videre. Det har vært meget tomt og livet har føltes så “pointless”, men så har man de små tingene i livet som gjør det så mye bedre. Min mann, jobben, treningen, og ikke minst Cisco.

Man må tillate seg å ha dårlige dager, det er tillatt å være deprimert. Det vil ikke alltid være et mørke, snart kommer lyset og man lærer seg å leve med savnet.

Takk for alt min fineste Kvikk, du vil aldri bli glemt. Vi kom ikke dit jeg hadde tenkt. Likevel så er jeg takknemlig for det vi fikk til og alt vi fikk oppleve sammen. 7 fine år med svette og tårer, kos og bekymringer, år jeg ikke vil være foruten.