Noen ganger må man se sannheten i øyet og innse at vi ikke kommer oss videre. Grunnet mine begrensninger så vil Kvikk og jeg som en ekvipasje aldri kunne komme oss videre fra LC på stevner. Ikke misforstå, jeg vil ikke kommet meg videre fra LC uansett hvilken hest jeg rir.
Begrensinger
Mine største begrensinger er som oftest mine tanker. Tanker kan være så alt for ødeleggende. Om man hele tiden tenker på alt som kan gå galt eller forteller seg selv at man ikke er god nok.. Ja da er det det som blir virkeligheten.
Jeg har i så mange år tenkt på alt som kan gå galt at det er vanskelig og meget krevende å fokusere på kun Kvikk og ridningen. Har også ofte tenkt på at «burde ikke jeg kommet lengre nå», som da har utviklet seg til at jeg er ikke god nok.
- ikke god nok til å ha min egen hest.
- ikke god nok til å ri for denne instruktøren.
Når man hele tiden forteller seg selv at man ikke er god nok uansett hva det måtte være så tar dette bort gleden ved å ri. Det samme om man hele tiden forventer det verste.
- Om noen kommer inn hallen nå så skvetter han (han har gjort det tidligere).
- Om jeg galopperer opp langsiden så kaster han seg inn mot midten ved K eller M (han har gjort det tidligere).
- Om jeg rir kontra så kaster han seg inn mot midten (han har gjort det tidligere).
- Om noen rir for nære så kaster han på seg og bukker (han har gjort det tidligere).
- Om jeg rir øket galopp over diagonalen så bukker han sikkert (han har gjort det tidligere).
Bildet nedenfor 👇🏻 er tatt under programtrening på Østre Mørdre Gård, dette var første gang Kvikk og jeg red for dommer på en utebane. Kvikk ble en smule lett i rompen og jeg fikk mildt sagt litt panikk. Mer om denne dagen kan du lese her: Programtrening på Østre Mørdre Gård.
Bildet nedenfor 👇🏻 er tatt på oppvarmingen på stevne på Ellingsrud. Kvikk hadde brutt seg ut av hengeren, nervene var i spenn og jeg så ingen grunn til å fortsette med hest i det hele tatt. Jeg ville ikke mer og spurte min mann om vi ikke bare skulle reise hjem. Gråten satt løst og jeg ønsket meg bort. Mer om denne dagen kan du lese her: dressurstevne Ellingsrud Rytterklubb 12.06.2021.
Det gjør ikke noe om vi ikke kommer oss videre
Om jeg ser på alle rytterne rundt meg så er deres progresjon så mye mer fremtredende enn min. Mitt inntrykk er at det liksom er så lett å komme seg fra LC og opp til LA, det er lett for alle med unntak av for meg. Jeg har liksom ikke det som skal til. Jo mer jeg tenker på dette jo mer sliter jeg med å komme meg videre. Det blir alltid 2 steg frem for så å ta 3 steg tilbake.
Akkurat nå så sliter jeg veldig med at det har blitt så “brått” mørkt ute. Kvikk er så nysgjerrig og vil ha med seg alt som skjer. Også det som skjer utenfor inngangen til hallen, det er ikke lett nå når det er så mørkt. Når han er slik så er det så vanskelig å få han eller meg selv til å fokusere på økten.
Selv om jeg har gått fra 50,3% til 64% fra september 2020 til juni 2021 så er det bare å innse at vi ikke er bedre en vi er. Vi kommer oss absolutt ikke videre om vi ikke begynner å slappe av og ha det gøy!
Den siste tiden har jeg tenkt mye på dette her…
- Det gjør ikke noe om vi ikke kommer oss videre!
- Hva så om vi ikke gjør de mest fancy dressurøvelsene!
- Om vi ikke kommer til å starte et stevne igjen så gjør det heller ikke noe!
- Spiller ingen rolle hva andre tenker om oss!
- Spiller ingen rolle hvor vi burde vært!
- Spiller ingen rolle hvor lang tid det har tatt oss å komme hit vi er nå!
- Det eneste som spiller noen rolle er at vi har det gøy og gjør vårt beste.
Alt dette begynte jeg å tenke når ridegleden var nokså borte, alt gikk i stå og ingen ting var morsomt. Med en gang jeg vart gjennom denne tankerekken så kjente jeg at hele jeg ble lettere, humøret forandret seg og det var akkurat som om en byrde forlot meg. Ingen er vel så kritisk og dømmende som en selv!?!
De siste dagene har vi da kost oss masse sammen. Vi har jobbet sits – rolige hender – lange bein, jobbet i skritt – trav og galopp. Vi har også hatt en økt med litt miljøtrening. Dvs at vi rei sammen med to av de litt større hestene på stallen uten å få hetta. Må innrømme at vi klarte oss ganske så bra. Vi rei ikke i veien, ei heller fikk Kvikk eller jeg dånedippen når man kom litt tett på hverandre.
Fokuset er på oss og at vi skal ha det gøy. Det går i mye av det samme når vi rir:
- Sjenkelvikning.
- Flytte bakpart på volte.
- Åttetall på storvolte
Har begynt å tilføye versader i trav også, noe som er moro, men vet ikke helt om vi gjør øvelsen helt korrekt. Tenker å prøve skjenkelvikning og versade i galopp etter hvert også.
Det er helt greit om vi ikke kommer oss videre, det er også helt greit om vi ikke kommer oss videre i stevneverden. Vi skal gjøre ting som gleder oss og som gir oss en fin økt sammen.
Likevel så er det viktig å tenke på at alt kan ikke gå like bra hver eneste gang og det er helt ok!
Kanskje vi kommer oss videre likevel 🥰
Takk for at du leste bloggen min.
Husk å like blondinebloggen på Facebook, da blir jeg veldig glad.