Dressurhest – Kvikk

Kvikk er virkelig en fin dressurhest. Vi koser oss masse på dressurtimer for for Gunn. Hun er en fantastisk flink trener som selv er dressurrytter og dressurdommer i Grand Prix klassen. Tror ikke jeg hadde vært der jeg er i dag om det ikke hadde vært for Gunn. 

Dressurhest

Jeg må si at Gunn får virkelig frem det beste i Kvikk og meg. Hun er streng på en god måte. Hun utfordrer meg samtidig som hun lar meg bli trygg når jeg synes ting kan bli litt skummelt.  Jeg har en tendens til å overtenke ting som gjør at ting fort kan bli litt skummelt. 
– hva om det kommer noen inn døra til hallen
– hva om det kommer en høy lyd
– osv
Alle disse tankene er «tenk om noe skjer slik at Kvikk skvetter så han bukker eller kaster seg rundt». Pga slike tanker har det til tider vært lite morsomt å ri. Jeg har da trekt meg unna treninger og har kun ridd i skritt og trav. 

Nå koser vi oss i alle gangarter. Vi begge er så mye mer fornøyd etter ridningen. Vi blir svette og slitne, og ja har det så mye mer moro. Kvikk koser og smiler etter endt økt. 
Vi har også begynt å ri mer ute. Verden er ikke så skummel likevel 😅 Etter dressurtimen for Gunn i går så ble Heidi med oss på tur rundt ridehuset, et par runder på utebanen for så å ri rundt hele gården. 

Ri på tur

Tenkte å forklare litt hvorfor jeg synes det er så skummelt å ri på tur. Jeg har ikke alltid syntes det har vært skummelt, red mye på tur når jeg var ung. Den gang hjalp jeg til i stallen for å få lov å ri i helgene. Vi galopperte på jordene og red i skogen, men så sluttet jeg med hest i 13 års alderen og begynte å ri igjen rett før jeg ble 32 år gammel. 
Begynte å ri fast i rideskolen en dag i uken og fikk min aller første fôrhest. Vesla. 

Første gangen jeg hadde hadde Vesla på fôr red vi på tur. Vi red fra stallen og ned til vannet, rundt 1,2 km en vei. På vei tilbake til stallen rei jeg litt på et jordet før jeg skulle ri tilbake til stallen. Det drev en mann på et tak rett over veien fra jordet. Han holdt på med en spikerpistol. Når det smalt første gangen så ble Vesla litt skremt, men fikk roet henne. Jeg ser at mannen ser på oss før han smeller av flere, dette da selv om han ser at hesten holder på å gå av skaftet. Igjen klarte jeg å roe henne og styrte henne mot stallen. 

En annen gang jeg var på tur så red vi flere etter hverandre. Det var da en bil som absolutt skulle presse seg inn mellom hestene da han skulle til et hus rett ved. Han parkerte, gikk ut av bilen og smalt igjen døra så hestene skvatt. Vesla som jeg da rei, ble som et aspeløv etterpå og alt var da skummelt. Hun var redd alt som rørte seg resten av den turen. 

Pyse🤔

Det er andre hendelser også, men blogginnlegget kommer til å bli veldig langt om jeg skal ramse opp alt. Jeg er nok litt pysete som har latt slikt påvirke meg. Pleier å skylde på at jeg begynte å ri “ordentlig” i voksen alder og ser mye mer hva konsekvenser av alt kan bli. 😜

Noen mennesker tar ikke hensyn til noe annet en seg selv og pga dette føler jeg meg ikke så trygg på tur. 
Nå skal det sies at jeg jobber med dette daglig og målet er å ri på tur uten å være engstelig. Kvikk er på tur 1-2 dager i uken med hestepasseren sin. De drar på lange skogsturer med masse klatretrening, galopp og trav. Pga av dette har jeg kunnet tatt meg av å kose meg med Kvikk som dressurhest. 

Dressurhest

 

Gammelt bildet over ☝🏻. Dersom du ser på begge bildene av Kvikk over, hva synes du om manen hans? Klippe eller fortsette å spare? 

Takk for at du leste bloggen min. 

Husk å like blondinebloggen på Facebook, da blir jeg veldig glad.