Sprang – siste fase i opptreningen

Tiden etter kolikkoperasjonen har gått veldig fort må jeg si. Vi er allerede nå i siste fase i opptreningen Kvikk og jeg. I siste fase er det sprang som står på planen.  Jeg som ikke liker sprang en gang.

15 minutter sprang

I og med at jeg ikke liker sprang og er veldig uerfaren tenkte jeg det ville være lurt å ri for instruktør. Jeg booket derfor privattime i går og i dag for min «gamle» ridelærer. Hun satte opp alt i en storvolte. 3 bommer etter hverandre hvor på annenhver side lå på en sukkerbit og 1 hinder på motsatt side i volten. Hun satte også et hinder midt i volten.
I går kjente jeg at jeg gruet meg veldig, fikk nesten litt hjerteklapp. Det er helt tullete. Kvikk er en fin læremester og jeg har nå en fantastisk mulighet til å trene meg opp sammen med han.

Alt gikk veldig fint i går og jeg satt igjen med en god følelse. Må si jeg synes det er tyngre å ri sprang enn dressur. Vi red vel i rundt 30 minutter i går med oppvarming, sprang og så nedskritting.
Vi startet sprangen forsiktig.  Først i skritt, skrittet over bommene et par ganger før vi travet over de. Fortsatt så med å veksle mellom trav og galopp. Jeg følte at han var så gira at jeg prøvde å holde han igjen. Det ble jo bare tull og jeg fikk beskjed om å løsne litt. Lot han få “frie tøyler” over hinderet de siste gangene så jeg ikke holdt han igjen.  Etter timen var jeg glad som et lite barn på julaften. 🙂 
I dag merket jeg at han var sliten, det er tross alt litt over 6 mnd siden han hoppet sist. Over 6 mnd siden jeg selv hoppet sist også. Han gjør sitt beste og yter 110 % uansett hvor lenge det er siden. Han tuslet etter meg når jeg hentet ut sukkerbiter som den snille fjordingen han er. 

Fjording

Fjordingen er kjent for å være stae, tunge å ri og virkelig en egen vilje når det gjelder det meste. Dette stemmer ikke helt med Kvikk. Han er av den lette typen, han er ikke tung å ri i det hele tatt. Han kan prøve å få igjennom viljen sin et nanosekund, men gir seg med en gang jeg ber han om det. 

Etter sprangtimen i går fant jeg ut at et måtte bli sprang i kun t-skjorten i dag. Genser og sikkerhetsvest ble veldig varmt, alt for varmt. Selv om jeg hadde på meg mindre klær og vi red kortere i dag ble jeg jaggu gjennomvåt av svette. Merket at jeg slappet av mye mer i dag og stolte på Kvikk. Fast grep om tøylene uten at jeg holdt han igjen. Jeg lot han “hoppe”. 🙂  

I dag som igår ble jeg stolt. Stolt av Kvikk som er som en god læremester og som viser meg at sprang ikke er farlig. Han gjør det virkelig lett for meg.  Stolt av meg selv for at jeg tørr. Selv om det er 40 cm har jeg syntes det tidligere har vært skremmende. Henretter heter det ikke “jeg liker ikke sprang”.  Det heter “sprang er moro”. 

Jeg kommer til å fortsette med sprang fremover nå. Kommer nok ikke til å trene dette fast, men kanskje 1-3 ganger i mnd for å vedlikeholde. Nå har jeg jo noen uker igjen av treningen hans som jeg “må” hoppe med han da. Sakte, men sikkert kommer vi oss fremover.  

Jeg er så glad jeg kjøpte han. Noen ganger må man bare hoppe i det. Livet er for kort til å angre på at man ikke tok sjansen når man kunne.