Må si jeg synes Fjording er den fineste rasen som finnes. De fjordingene jeg har ridd opp igjennom årene har alle vært fine, stødige og passe stae.
Første fjordingen jeg red var nok han du ser til høyre her. Bassefisen ble han kalt. En fin og sta fjording. Jeg red han på rideleir sommeren 1993. Det jeg husker best med han var at han plutselig fikk det for seg at det ene hjørnet på ridebanen var farlig. Prøvde å få han ut i hjørnet, han nektet, stoppet og jeg fløy over hodet på han og landet på ryggen. Vondt fikk jeg ikke, merket ikke noe uten adrenalinet og kjente staheten vokse hos meg selv. Rett opp på hesten og ut i hjørnet måtte han. 🙂
Husker jeg red en Fjording som het Sølvi også, hun var så kraftig at jeg nesten satt i spagaten når jeg red henne.
Når jeg tok opp ridningen igjen i voksen alder så var Frøya hesten jeg fikk på første time. Hun var ganske fin hun også. Sta og matglad.
Så kom Kvikk inn i livet mitt. Red han i rideskolen og på første dressurstevne.
Husker godt en hendelse på rideskolen.. Jeg var den eneste som møtte til time så det ble en privattime på meg i stedet. Vi øvde balanse og da uten stigbøyler. Vi jobba hardt begge to. Plutselig falt Kvikk rett “ned”. Føltes som en evighet og akkurat i det jeg tenkte at jeg skulle gå av så reiste Kvikk seg opp igjen. Jeg var redd han hadde skadet seg så vi tok et par travrunder for å se på bena hans. Han haltet ikke og virket frisk og glad.
Kvikk har blitt passet av søteste Sandra denne helgen. Hun har tatt han med på en liten skogstur. Ser ut til at han trivdes veldig godt med det. Godt å vite at han blir tatt så godt vare på.
Nå mens Kvikk er syk har jeg begynt å ri en annen Fjording. Han er fin og ri, men må si jeg gleder meg til Kvikk blir frisk. Største problemet med denne herremannen er at han stopper for å gå på do uansett hva man gjør.
Avslutter med disse bildene av Kvikk: